På`n igjen?

Nå er det i gang! Stemningsleiet mitt er begynt å svinge. Toppene og bunnene blir stadig større for hver gang. Dette er nok første gangen på drøye 2 år at jeg er våken sånn midt på natten. Lille vekket meg for en drøy time siden, og etter det har hode mitt rast av gårde i eget tempo med alle mulige tanker. Det går for det meste i planlegging, og selvsagt en hel del avsporing fra det også. Så da står jeg opp og gjør litt for å roe ned. Det høres jo litt rart ut, men det er bedre enn å ligge i sengen og spinne meg selv enda mer opp. Jeg har snart vært oppe i 45 min, og skal legge meg igjen når den tiden er over.

Jeg har begynt å skrive ned når jeg har de ulike periodene og lengden på dem slik at jeg kan ta det med til DPSen og vise dem litt mer konkret. Siden jeg ikke har vært syk mens jeg har gått til dem har de ikke stemplet diagnosen min enda. Det har heller ikke vært nødvendig siden jeg ikke har ønsket å gå på medisiner. Dette er nok til mest frustrasjon for min kjære, som vil at helsevesenet skal si hva som feiler meg. Han har de siste dagene begynt å sette seg inn i Bipolar lidelse, og vi er blitt enige om at vi skal snakke med hans mor om det også når hun kommer før påske.

Med den opp turen jeg opplever nå er jeg nok mest redd for hvordan nedturen blir. Hos meg så kommer det alltid en depressiv periode rett etter en periode med hypomani. Den forrige slike perioden hadde jeg 2-3 dager hvor jeg begynte å gråte, nesten sånn helt uten videre, ved enkelte anledninger. Nå vet jeg litt bedre at det for det meste er fordi hjernen min er skrudd sammen slik og ikke fordi jeg er et så håpløst menneske. Det tok en uke før jeg følte meg normal igjen, som ikke er så veldig lang tid. Har hatt lengre depressive perioder. Men nå er tiden min over og sengen står for tur. Gjespet nettopp og føler meg passe sigen i kroppen, så har troen på å få sove.

Annonser

Stabil vinter så langt

Nå har jeg egentlig gjort noe jeg ikke burde gjøre for å holde ting stabilt. Det å stå opp kl 0530, etter å våknet litt før 05 fordi småen enda ammer på natten, er ikke forebygging. I går var jeg også veldig våken i denne tiden etter at gullet vårt hadde fått sitt og lå lenge og tenkte i sengen mens jeg prøvde å få sove. Sove fikk jeg også! Jeg gjør som regel det om jeg tar meg litt sammen. Enten så kan jeg prøve å bare slappe av eller så har jeg en teknikk som jeg ofte bruker når hode mitt bare kjører sitt eget beløpt.

Jeg føler at jeg har nok kontroll på mine oppturer. Vinteren så langt har egentlig vært veldig stabil selv om jeg har merket noen små svingninger.  Så da jeg i dag valgte å stå opp selv om jeg hadde fått alt for lite søvn, regner jeg som innafor. Iveren etter å fortsette med en fotobok som jeg har begynt på var altfor stor. Skal jeg bli ferdig med den må jeg legge inn litt tid her og der. Det er nok mest krevende nå i starten hvor jeg må finne ut funksjonene og hvilke bilder jeg vil ha med. Det er så deilig å endelig være i gang med dette prosjektet som jeg har tenkt så mye på. Det er det jeg gjør når jeg har energiske perioder, starter nye prosjekter. Dette er heldigvis tatt fra en litt lengre to-do-liste og ikke noe jeg har kommet på nå i det siste. Det er da ting bare blir tull for meg.

Noe av det jeg må passe på når jeg er gira og i tillegg sover lite er å spise jevnt. På den måten klarer kroppen å holde seg i rett gir, selv om det er høyt. Det kan faktisk sammenlignes med forholdet mellom fart og hvilket gir man har,  og hvor høyt turtall man da får på en bil. Er farten høy og giret litt for lavt, blir turtallet høyt og motoren bråker mer. På samme måte bråker hode mitt mer om jeg ikke finner riktig gir til farten. Mat og tvungen hvile er den beste måten å roe meg på. Med den lille i hus som må ha sine rutiner og sin mengde med oppmerksomhet, så går det egentlig veldig fint. Mange muligheter til å slappe av med å leke med han eller når han skal ha mat. For ikke å snakke om trilleturene  vi tar midt på dagen. De er så deilige! En time med frisk luft og noen ganger en podcast på ene øret er veldig avslappende.

Annonser

Bipolar lidelse 2

For en liten måned siden var konklusjonen klar. Jeg har bipolar lidelse 2. Det er så deilig å vite at det faktisk er noe som er feil med hode mitt som ikke har med personligheten min å gjøre. Selvfølgelig kan jeg ikke si at det og det skyldes sykdommen, men det forklarer en hel del. På en annen side er jeg veldig glad for at jeg har hatt det livet jeg har hatt med både galskapen, nedturene og oppturene.

Klikk på bilde for å se Newton sin forklaring på hva Bipolar Lidelse er.

Det som blir spennende nå fremover er å se hvordan jeg får til å fungere utover vinteren. Det som har vært veldig typisk de 2 siste årene er at jeg blir veldig deprimert når mørket kommer snikende. I forkant har jeg flere perioder hvor jeg er ekstra oppstemt. Det de kaller hypomani for bipolar lidelse II. I fjord høst var jeg faktisk manisk en periode hvor hode mitt raste avgårde på en tripp som jeg syns var litt skremmende, samtidig som jeg syns at mange av tankene jeg hadde var veldig spennende. Men jeg kræsjet jo totalt etter en stund. Akkurat det håper jeg å unngå i høst.

I den siste samtalen jeg hadde med psykologen min var vi enige om at jeg ikke trengte å bruke medisiner hvis jeg selv følte at det gikk fint. Jeg merker selv når jeg begynner å bli hypoman (og ja, jeg liker mye med den tilstanden). Men jeg klarer å bremse det ved å passe på søvnen min og ha ett riktig matinntak ila av dagen. Men vil det være nok. For en drøy uke siden hadde jeg ett par dager hvor jeg var utenom det vanlige emosjonell, men om det var fordi jeg var sliten etter mange dager med mye styr fra lille eller om det var en nedtur etter en hypoman periode. Vanskelig å si. Det blir vel en samtalene når jeg har neste time. Jeg kommer til å ha jevn oppfølging hos psykolog i vinter, ca en gang i måneden. Om jeg merker at ting går over stokk og stein får jeg time tidligere om jeg ønsker å begynne å medisiner. For som psykologen sa, det tar tid å få medikamentene til å fungere. Men jeg har virkelig ikke lyst til å bruke medisiner.

Annonser

Nesten i mål

På fredagen var jeg endelig i gang igjen med timer hos DPS. Var inne hos en som er spesialist på asperger (som jeg har møtt tidligere i en time) som fulgte opp det temaet litt mer siden jeg skåret ganske høyt på ett skjema som jeg fylte ut før sommeren. Selv så tror jeg ikke lenger at det er problemet mitt i det hele tatt. Vi snakket også mye om de aktive periodene mine og de depressive periodene, og han sa på slutten av timen at bipolar lidelse er noe vi må følge opp videre. Mest trolig hadde vi en konklusjon neste time (som er i begynnelsen av september) og kan begynne behandling deretter.

Jeg ser virkelig frem til å få noe konkret ned på papiret. Det har jo vært spørsmål om det finnes noen i familien som er bipolar, og ut i fra det jeg vet så er det ikke det. Hadde det vært det kan det jo tenkes at noen hadde tenkt det tidligere. Jeg har aldri brukt medisiner og er forsiktig med smertestillende. Jeg har egentlig ikke noe ønske om å begynne med det heller. Når jeg har klart meg greit i så mange år uten medisiner, så skal jeg nok forhåpentligvis klare det fint fremover. Det vil jo vise seg hva som blir mest hensiktsmessig etterhvert. Når har vi jo fått denne lille løven vår som krever sitt uansett hvilken dagsform jeg er i.

Selv om jeg ikke har brukt medisiner har jeg vært mye sykemeldt de siste to årene på høsten og vinteren fordi jeg har vært veldig deprimert. I tillegg hadde jeg en episode i fjor høst hvor jeg var veldig manisk.  Jeg hadde ett ekstremt høy energinivå og startet flere nye store prosjekter. Hode mitt jobbet på høygir, og jeg så flere sammenhenger enn hva som var komfortabelt. Mye av det jeg tenker på når jeg er manisk syns jeg selv er interessant, men det er veldig slitsomt og jeg ser i etterkant at jeg kan virke litt smågal. Ting ble så ille at vi vurderte en morgen om jeg skulle legge inn meg selv fordi jeg følte virkelig at jeg ikke hang med i virkeligheten. Samboeren min ble hjemme fra jobb og vi dro sammen til legen min. Der ble vi enige om at jeg kunne få time på dagen hos fastlegen min om ting skulle forværre seg. I tillegg ble jeg delvis sykemeldt mens dette pågikk fordi jeg slet med søvnen. Etter 3 uker i dette stemningsleiet gikk jeg rett ned i kjelleren og klarte ikke å stå opp den første dagen. Dette ble det kjempekluss av med jobben og jeg hadde ikke mot til å si i mot deres meninger om saken. Slik er det ofte etter langvarige perioder hvor jeg er veldig aktiv og ikke sover nok. Da bråstopper det og jeg blir sengeliggende den første dagen. Det har skjedd en del ganger, også da jeg studerte. Da klarte jeg med nød å komme meg tidsnok til forelesning. Motivasjonen min for å studere var stor. Men det er mange ting som har blitt sluntra i depressive perioder fordi jeg ikke har hatt energi til det. Men i den nåværende jobben (som til tider ikke har vært det minste motiverende) har det vært vanskelig. Heldigvis holder ting på å bli bedre der, og med permisjon frem til neste sommer, så håper jeg å kunne begynne «på nytt» i jobben min. Jeg håper også på å kunne unngå så aktive perioder hvor jeg kjører meg selv helt tom og dermed også unngå de værste depressive periodene.

Nå er han kommet!

For ca 2 uker siden kom den lille skatten vår. Fødselen ble nesten helt som forventet (bortsett fra at jeg, naturlig nok, ikke hadde sett for meg hvor vondt rier er). Helt på slutten ble det bestemt at han måtte komme ut ved keisersnitt. Det var selvsagt ikke forventet siden alt hadde gått så fint frem til slutten, men jeg hadde nesten en full fødsel, så jeg føler meg ikke snytt for den siste biten. Derimot så har jeg nå vært gjennom begge deler, så ingen overraskelser om det blir flere barn.

Selvfølgelig var det lite og tilnærmet ingen søvn dagen før fødselen og de kommende dagene etterpå. Det i seg selv gikk greit, man tåler det en liten stund. Det jeg merket mest til var en rastløshet i kroppen, og jeg ryddet hele tiden når jeg hadde hendene fri. Det samme har jeg gjort etter at jeg kom hjem. Har blitt litt roligere de siste dagene siden mye som måtte gjøres er gjort. Dette plager meg ikke, så lenge jeg husker på å spise. Det girer meg ned litt. Jeg har også fått til å tikke inn 6-8 timer søvn hver natt den siste uken, så det går nok fint.

I morgen har jeg en etterlengtet time hos DPS. Veldig spent på hva de har kommet frem til og hva som skjer videre.